Reiseblogg fra Travellerspoint

Hadet Beirut. Hei København. Vi ses snart Stavanger.

Takk for nå!

Så er jeg på vei hjem etter 11 uker i Beirut. Jeg føler jeg akkurat gikk ut av ankomsthallen på flyplassen jeg nå reiser fra. Det er merkelig hvordan tiden på en måte komprimeres i det man setter seg på flyet hjem. Nesten 3 måneders føles plutselig som et par uker. Men så lander man, og sakte, men sikkert får man en litt bedre fornemmelse av hvor lenge man har vært på tur.

Jeg kommer til å savne hvor lett og billig det er å komme seg rundt. Hvis man stiller seg ut på gaten går det maks 10 sekunder før første ”service”, en slags dele-taxi som plukker opp de som skal samme vei, stopper og kjører deg der du vil for 8 kroner. Skal du litt lenger, eller det er sent om kvelden, kan du risikere å betale 16 kr. Det fungerer stort sett greit, men man kan risikere at servicemannen legger godviljen til når han vurderer hva som er ”samme vei”, og jeg har opplevd å bruke halvannen time på en tur som burde ta maks 30 minutter. Bussene fungerer på litt samme måte bare med en fast rute. Det er ingenting som heter busstopp eller timetabell, og man hopper av og på som det passer. De kjører hele tiden, så man står aldri og venter kolumbus-lenge på bussen. Til gjengjeld kommer jeg ikke til å savne alle de timer man bruker i trafikken. Det er helt sinnsykt mange biler i den byen, og de kjører som galne. I mange større veikryss må det en politimann til for å dirigere trafikken, for å stoppe for rødt lys er det langt i fra alle som gjør. Jeg kommer til å savne de fnisete tenåringsjentene i Bori al Barajni, de sjarmerende barna i Bourgliyeh og tilliten fra barna i Shatila. Jeg kommer også til å savne maten, libanesisk meze som består av mange små retter som deles av de rundt bordet med det arabiske brødet som bestikk, de gode falaflene og de billige pizza- sandwich tingene man kan få på hvert gatehjørne for en slikk og ingenting. Jeg kommer til å savne utendørscafeer, og sene kvelder på terrassen. Jeg kommer å savne Suvi, som påstår hun ikke liker Finland, men snakker om landet hver gang muligheten byr seg, hipster- Sebastian og hans konstante ironi, melankolske Mohammed og middager hos Aja og Morten.

Jeg gleder meg til en pålitelig dusj som alltid har varmt vann. Jeg gleder meg til internett som fungerer og telefoner som alltid når frem. Jeg gleder meg til grovt brød og aviser ved frokostbordet. Jeg gleder meg til frisk luft, venner og familie. Og jeg gleder meg til jul.

Nå er jeg vel fremme i København, og i kveld går turen videre til Stavanger.

Skrevet av beirut 23:13 Kommentarer (0)

Siste uke

i denne by og dette land

semi-overcast 23 °C

Jeg beklager mangelen på oppdateringer i det siste. Jeg har vært litt ramt av skrivesperre den siste uken, men nå gir jeg det et nytt forsøk. Sist helg regnet det kattunger fra fredag til søndag med noen enkelte opphold. Jeg har aldri sett lignende, og vil neste gå så langt som å påstå at man ikke har opplevd ordentlig regnvær før man har sett himmelen åpne seg i Beirut. Selv om byen ligger ved sjøen, gjør fraværet av avløpssystemer at vannet fosser i gatene. Flere steder gikk man med vann helt opp på leggen, og veiene var omgjort til elver. Så med mindre man har fult fiskerutstyr er det vanskelig å komme seg tørrskodd noe sted. Aktivitetene var altså noe begrenset. Både Aja og Morten hadde foreldrebesøk sist helg, så fredag kveld tok vi paraplyen fatt for å få påfylt kulturkapitalen med klassisk musikk i en kirke.

Mandag var heldigvis solen tilbake igjen, og vi reiste på tur til Bekaa dalen og vingården Ksara. Sebastian hadde besøk av et par venner fra Århus, og ville ta dem med der, og meg og Suvi hang oss på. Etter vi hadde vært på vin smaking reiste vi for å besøke Rayan, en finsk libanesiske jente vi kjenner, og hennes foreldre som har hus der oppe. Der ble vi først servert kaffe og whisky av Rayans far, før hun tok oss med på tur til et kloster. Der var det helt nydelige. Trær med gule, røde og oransje blader, så man fikk faktisk litt følelsen av høst. Det var også kun (!!) 14-15 grader, men veldig deilig luft. Det er virkelig godt og komme litt ut at eksosfulte Beirut noen ganger. Vel tilbake i huset deres fikk vi servert spagetti og kjøttdeig (som de påsto var spagetti libanese style) og masse av frukt fra hagen før vi vendte nesen tilbake til Beirut.

I helgen lagte jeg middag til halve huset og Morten og Aja. Det var veldig koselig. Varmen har også kommet tilbake, så vi kunne sitte ute på terrassen til de sene nattetimer. Det kommer jeg til å savne.

Nå har jeg kun en uke tilbake i Libanon. Det er litt rart. Tiden har godt så veldig fort, hvert fal nå til sist. Jeg hadde min siste engelsktime sørpå i dag, og tirsdag er siste dag med tenåringsjentene. Torsdag er det nemlig independence day, så da er alt avlyst. Og fredag er siste kunst workshop i Shatila. Og mandag er det København og tirsdag er det hjem. Jammen.

Skrevet av beirut 12:26 Arkivert i Libanon Kommentarer (2)

Tripoli

Jada

sunny 27 °C

På tirsdag for en uke siden tok Nemr, en eldre herre fra Ajial, oss med til Tripoli. Han skulle opp for å delta i en forlovelse der om kvelden, så han spurte om vi ville med å se byen. Og til de som kjenner hjerterytmen stige når jeg skriver Tripoli, kan jeg forsikre dere om at han aldri hadde tatt oss med om det ikke var trygt. Det var veldig kjekt å se byen med egne øyne. Faktisk er det egentlig tre byer, derav navnet Tripoli. Og det er i én bydel, i én av disse byene at det har vært litt uroligheter, så det dreier seg egentlig om et veldig lite område. Nemr har masse familie i byen, og først var vi innom hans fetters restaurant og fikk lunsj. I første etasje var det et stort konditori. Tripoli er kjent for å ha de beste småkaker, så vi kjøpte med oss noen. Og som det meste her i Libanon var de veeeldig søte. Vi gikk litt rundt i byen, og gamle byen som var veldig hyggelig. Vi var også opp i byens citadell, hvor utsikten var helt fantastisk. Jeg har lagt opp litt bilder. Når mørke falt på kjørte vi ned til sjøen og spiste is på restauranten til en annen av Nemrs venner. Sist stopp var forlovelsesfesten i et lite tettsted utenor Tripoli. Der fikk vi ikke være med inn, så vi gikk litt gatelangs. Det tok heldigvis ikke så lang tid.

Det var kjekt å komme i gang med jobbingen igjen. Dagene ble litt lange tilslutt når det ikke var så mye å gjøre. I helgen var vi og så James Bond, noe som var litt av en tålmodighets prøve. Salen var full av tenåringsgutter som jabba og fniste hele filmen igjennom. Spesielt han ene rett foran oss var usedvanlig irriterende. Jeg prøvde å si fint i fra om de kunne klappe igjen. Det holdt i ca 5 min, så var det på ann igjen. Hver gang noen hysjet på dem, hysjet de bare tilbake. For en oppdragelse. Men tross avbrytelser og irritasjonsmomenter var det en god film. Lørdag feiret vi bursdagen til Aja. Vi var ute og spiste pannekaker, eller sirup med pannekaker, og om kvelden hadde hun og Morten stelt i stand nydelig middag, med dessert.

Søndag var det ned sør på igjen for nok en engelskklasse. Det er også kommet noen syriske barn der nå, så det er rimelig stort oppmøte etter hvert. Jeg tror jeg klarer å holde oppmerksomheten deres i ca en halv time før de finner ut at det er kjekkere å løpe rundt. Litt kaotisk, men jeg tror det er et par stykker som lærer litt hvert fal. Da jeg skulle til å gå spurte Dalia , som styrer senteret, om eg ville med på tur til byen Sur. Jeg forsto det som det var meg, henne, en annen og et par barn. Det visste seg at det kom et helt følge på 8 mann fra en annen flyktning leir som skulle med. Det tok litt tid før jeg forsto hva som foregikk da engelskkunnskapene er lite tilstedet, og det med å introdusere folk for hverandre tydeligvis ikke er vanlig skikk og bruk. Etter å ha virret litt rundt og fulgt etter de andre, forsto jeg etter hvert at formålet med turen var å vise to spanjoler som var på besøk (visst nok noen partnere av noe slag) de ulike sentrene. Så etter en del venting, som man aldri kommer utenom i Libanon, var det først en tur rundt i landsbyen, så kjørte vi inn til Sur, gikk rundt og spiste falaffel, og tilslutt kjørte vi ned til stranden og spiste is. Veldig koselig, selv om samtalene var noe begrenset.

Tilslutt kan jeg også nevne at jeg er blitt kåret til månedens frivillig av organisasjonen jeg jobber med hver fredag. Jeg har fått en diplom og en fin kopp med påskriften ”Volunteer of the month”. Nå skal det også nevnes at jeg nok var den eneste kandidaten til tittelen, men det høres fint ut likevel ;)

Nå skal jeg sette meg ned på en cafe å lese litt. Vi ses snart!

Skrevet av beirut 03:44 Arkivert i Libanon Kommentarer (0)

Rolig uke

Uten de helt store hendelser

sunny 26 °C

Denne uken har jeg ikke gjort noe som helst. Da det fortsatt var litt uroligheter mandag, ble engelskundervisningen avlyst resten av uken bare for å være på den sikre siden. Så vi har hatt en ukes ferie. Jeg vet ikke helt hva jeg har brukt dagene på. Cafe, lesing, magedans, sofaen, mer cafe og mer lesing oppsummerer uken tror jeg. Det har vært godt for studiene mine, for jeg har kommet i gang igjen med å lese på det ene faget jeg skal ha eksamen i i januar. Teorihistorie. Ikke akkurat verdens festligste fag, men det er greit å ha noe å holde hodet i gang med.

Neste uke er det på ann igjen for fult. Og godt er det. Det er tross alt grenser for hvor lenge man kan surre rundt. Da skal vi også i gang med å undervise en gjeng mødre. Er litt spent på hvordan nivået er der.

I dag har jeg gått tur ned til Downtown. Det er det som er ”hovedsentrum”, men jeg har nesten ikke vært der. Det består stort sett av pene mennesker og enda penere butikker. Så det ble helst vindushopping for mitt vedkommende. Til middag bestemte meg og Sebastian oss for å bestille noe mat og få det levert da vi begge hadde studert store deler av dagen og ikke helt gadd og lage mat. Kylling og avokado sandwich var det vi ville ha. Etter mye om og men fant endelig delivery-mannen blokken vår. Det der med adresser er ikke bare bare her i Beirut nemlig. De fleste blokkene har ikke gate nr, bare et navn, så gps hjelper ikke alltid. Og Sultne og glade for at maten kom vel frem åpner vi posen. Men det er ikke kylling sandwich. Det er en krabbesalat med avokado i stedet. Og jeg som er så glad i krabbe.. Ikke helt hva vi hadde sett for oss. Jeg spiser rundt krabben, og tar kanskje i litt for mye dressing. Finner også et hår. Herlig. Nå er jeg litt kvalm.

Skrevet av beirut 13:18 Arkivert i Libanon Kommentarer (0)

Søndag

overcast 28 °C

Her kommer en litt mer utfyllende oppdatering. Som dere sikkert har fått med dere eksploderte det en bilbombe i Beirut fredag, men vi er alle sammen i god behold. Det var litt demonstrasjoner i går, og i dag er begravelsen, så vi holder oss i nabolaget. Jeg bor i bydelen Hamra, og her merker man ikke så mye til det. Libaneserne selv tar det med knusende ro, og folk flest lar seg ikke skremme så lett. Engelsk undervisningen er avlyst i dag og i morgen, men forhåpentligvis roer det seg i løpet av uken:)

Jeg liker veldig godt livet i den nye leiligheten. Det eneste som er litt irriterende er at vannet har en tendens til å forsvinne i tide og utide. Og varmt vannet glimter med sitt fravær. Heldigvis er det ikke langt til Aja og Morten når håret er blankt som smør og vannet bestemmer seg for å ta ferie. Sist helg hadde vi gjester på terrassen både fredag og lørdag. Veldig koselig. Søndag var huset på tur til Beit El Dine, som er et slott oppe i fjellene. Jeg legger ved litt bilder. Det var et helt nydelig sted, og man følte man ble renset innvendig når man trakk inn den tørre, rene luften. Suvi, min finske samboer, mener man for overført god energi fra gamle trær hvis man gir dem en ordentlig klem. Så vi fikk også omfavnet et par trær på turen. Jeg vet ikke helt om jeg kan påstå noen merkbar effekt, men Suvi påsto hun følte seg mer opplagt etter treklemmingen.

Dagene har begynt å fly av sted. Tror det er fordi jeg har begynt å få en fast hverdag, og fordi jeg så godt som aldri kjeder meg. Jeg begynner også å bli mer komfortabel med engelskundervisningen. Som jeg skrev i sist innlegg skulle vi snakke om tall og nummer med jentene i sist uke. Jeg spurte dem hvor mange dager det var i et år, og de hadde ingen ide. Den som kom nærmest foreslo 200, mens de andre gjettet på godt over 1000. Jeg spurte dem også hvor mange innbyggere det er i Libanon. Da fikk jeg billion og millions of millions som svar. Det er 4,1 millioner innbyggere i Libanon. De har ingen begrep om tallstørrelser. Det er i slike situasjoner man ser hvor påvirket de er av å ha sluttet på skolen i 5.og 7. klasse. Vi prøver også å lære dem et par ting om den palestinske historien, da det også her er store huller. De prøver også iherdig å lære meg noen arabiske gloser, men så fort jeg sier det neste ord har jeg glemt det første. Jeg har godt av det, for da får jeg føle på hvor vanskelig det må være for dem å lære engelsk.

En ting som har overrasket meg her nede, er hvor lite mange libanesere vet om palestinerne og flyktningleirene. Det er mange som har bodd her hele sitt liv, men aldri vært inne i en av leirene. Vi har fått spørsmål om det overhodet finnes noen snille barn, og om barna går rundt med våpen. For oss er dette helt absurde spørsmål. Livet i leirene er på mange måter som alle andre steder. Levevilkårene er ikke de beste, men de er da mennesker som oss.

I dag er planen bare å være hjemme og slappe av. Kanskje vaske litt kler og rydde litt på rommet og sånn. Senere er vi noen fra leiligheten som skal ut å spise. Magedansen er dessverre avlyst i dag, så kanskje jeg skal prøve å øve litt her hjemme..
Snakkes!

Skrevet av beirut 02:57 Arkivert i Libanon Kommentarer (2)

(Innlegg 1 - 5 av 11) Side [1] 2 3 »