Reiseblogg fra Travellerspoint

Vi har fått kjøleskap

en av de nevneverdige tingene som har skjedd denne uken

sunny 28 °C

Nå sitter jeg på en hyggelig fortauskafé i Hamra, og skal prøve å planlegge litt aktiviteter til når jeg skal ned til ungdomssenteret i Bourghliyeh på tirsdag. Prøver for harde livet å gå i barndommen for å huske hvilke leker vi lekte, og hva som var morsomt å gjøre. Det er skremmende hvor mye som har gått i glemmeboken. Det er noen ting som dukker opp etter hvert, men jeg sliter litt med å huske regler, og hvordan var det nå presis det foregikk igjen? Jammen godt vi har Google, så andre kan hjelpe meg med å huske.

Vi har fått kjøleskap. Endelig kunne jeg kjøpe den etterlengtete dunken med yoghurt, etter at havregrynet, mandlene og rosinene har ligget klar i skuffen i en uke. Det er 5 cm for høyt til at det kan stå der det egentlig skal stå, så midlertidig plassering er stuen. Eller det som skal bli stuen. Vi har fortsatt ikke fått gass, så den helt store matlagingen lar vente på seg, men kjøleskapet så visst et steg i riktig retning.

I går gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg gikk alene på kino for første gang i mitt liv. Jeg hadde funnet ut hvor kinoen lå (bare 5 min gåavstand fra hvor jeg bor), hvilken film jeg skulle se og hvilket klokkeslett den gikk. Hadde til og med kjøpt litt sjokolade for anledningen. Allikevel var jeg litt i tvil. Kino, helt alene? Eller bare bli hjemme å se en serie jeg hadde liggende på dataen? Tjue minutter før filmen skulle begynne, så jeg en kakkelakk krype over baderomsgulvet, og beslutningen ble tatt. Det var bare å komme seg ut, og håpe at når jeg var hjemme igjen, så var alt glemt om den ekstra leieboeren. I billettluken spør jeg om det er noen ledige billetter til ”The perks of being a wallflower” kl.20:00. ”Just one ticket?” Jada, bare en billett. Han spør hvor jeg vil sitte, og etter skjermen han har foran seg å dømme, kan jeg velge fritt i hele salen. Jeg heiser på skuldrene, ”In the middle?” Ja, midten er fint. Jeg betaler de 10 000 LL det koster (ca. 40 kr! Opptur.), og går på toalettet. Ikke så mye fordi jeg må tisse, men mest for å slå i hel litt tid før filmen begynner. I salen er det 4 stykker, to tenåringsjenter og to som er alene som meg. Hun ene er en jente på min alder, og han andre er en eldre mann, som sukker, tramper og klør seg kraftig i hodet hele filmen igjennom. Jeg skjønner ikke helt setesystemet, og går litt opp og ned i salen før det slår meg at jeg kan jo bare sette meg hvor som helst, det er jo tusen ledige seter. Filmen går i gang så godt som presis, uten noe kinoreklame. Nok en positiv overraskelse, ettersom det meste som skjer her følger ”Libanese time”, som vil si hvert fall ti minutter for sent.

Nå har det også vært demonstrasjoner mot filmen og Muhammed-tegningene fra Frankrike i downtown Beirut. Enkelte vestlige skoler, institusjoner og bibliotek holdt stengt fredag da den planlagte demonstrasjonen skulle være. Vi var på besøk hos et kvinnesenter i den største flyktningleieren i Beirut den dagen, og fikk beskjed av damen vi var i møte med at vi kanskje burde gå før fredagsbønnen var ferdig, så vi ikke skulle gå forbi moskeen mens alle strømmet ut. Ellers merket vi lite til det, utenom at trafikken var helt håpløs på grunn av at politiet hadde stengt en del veier inn til byen i forkant av demonstrasjonen. Vi skulle ut til en park, for å se et teaterstykke, og taxituren ut var en tålmodighetsprøve med en usedvanlig hissig sjåfør. Det så ut til vi skulle bli en time forsinket, delvis på grunn av trafikken og delvis fordi vi var litt sene med å komme oss av gårde, og vi krysset fingrene for at de fulgte ”Libanese time”. Og det gjorde de. Vi kom 5 minutter før det startet. Stykket viste seg å være et stille teater, med kun døve skuespillere, noe som egentlig passet fint da jeg jo ikke forstår så mye mer en et ord arabisk. De var flinke, men forestillingen kunne nok med fordel vart et kvarter mindre. Parken vi var i har kun åpent 3 uker om året, fordi kommunen er redd folk skal ødelegge den.. Det er virkelig synd, for det var en nydelig park. Selv om den er omringet av stor veier, var det som å tre inn i en ny verden i det man gikk inn. Det var litt som all trafikkstøyen ble lukket ute, og luften var en helt annen. Det er heldigvis flere organisasjoner som har engasjert seg i å få parken åpnet for offentligheten hele året rundt.

Jeg har etter hvert fått besøkt litt forskjellige flyktningleirer og landsbyer, og det er vanskelig å la være med å bli engasjert i palestinernes sak. Vi har møtt flere personer som bruker stort sett alle sine våkne timer på å gjøre livet bedre for palestinske barn og unge, og pågangsmotet og engasjementet deres er imponerende. Leirene ser litt ut som man forestiller seg, trange gater med lite muligheter for solen til å trenge igjennom, ledninger over alt og mye folk. I den største leiren i Beirut, som vi besøkte fredag, har de kun strøm 3 timer til dagen. Her i Libanon har de så godt som ingen rettigheter, og kan for eksempel ikke eie noe som helst. En av guttene vi var sammen med sist helg i Saida er kanskje det man vil karakterisere som middelklasse palestiner. Han fortalte hvordan huset og bilen deres måtte stå i libanesiske venners navn, da de ikke selv må eie noe. Nå i sommer hadde han planlagt en tur til Bulgaria for seg selv og et par av sine libanesiske venner, men kunne i siste øyeblikk ikke reise for han fikk ikke visum. Begge hans libanesiske venner kunne ta av sted. Han er utdannet maskiningeniør, men får ikke jobb for arbeidsgiverne ansetter heller en libaneser, da arbeidstillatelse ikke er en selvfølge. Man må ha en jobb for å få arbeidstillatelse, men de fleste vil ikke ansette en uten arbeidstillatelse. Samtidig kan han ikke reise utenlands for å arbeide, da det er vanskelig å få visum. Mulighetene er altså begrenset. Ajial, som jeg arbeider for, jobber blant annet for bedre politisk bevissthet og engasjement hos unge, så de selv kan jobbe for å bedre mulighetene sine.

Det var det jeg hadde for denne gang. Over og ut.

Skrevet av beirut 06:07 Arkivert i Libanon

Send via e-postFacebookStumbleUpon

Innholdsfortegnelse

Kommentarer

Du er nå god Karen. Det høres ganske slitsomt ut. Og så alene på kino. Håper at du ikke blir for ensom der nede. Du må være forsiktig. Klem

fra Siri Mollan

Du må være medlem av Travellerspoint for å reagere på denne reiseblogg.

Enter your Travellerspoint login details below

( Hva er dette? )

Hvis du ikke er Travellerspoint medlem kan du gratis bli medlem.

Bli medlem av Travellerspoint