Reiseblogg fra Travellerspoint

Flying start

Man skal støte på et par humper i veien, for virkelig å kjenne på at man er på tur..

sunny 28 °C

For en start. Klokken er 12:30, og jeg prøver å finne den letteste veien inn i den rette køen i terminal 2 på Kastrup. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som skal til Istanbul, og køen er lenger enn et vondt år. Jeg finner enden, smører meg med tålmodighet og setter meg på kofferten. En liten mann med en hvit konvolutt prøver å få kontakt med ulike personer i innsjekk-køen. ”Arabic? Arabic?” Kan se ut som han forsøker å overtale noen til å ta med denne konvolutten til Istanbul, uten videre hell. Hans tredje forsøk, er en far i en familie på fem. Da samtalen foregår på arabisk, forstår jeg lite, men fanger opp ord som ”la istanbul, transit, Beirut”, og jeg har med det funnet ut av hvem jeg skal følge etter, for å komme trygt frem. Etter noe som føltes som en evighet (men nok snarere var en halv time), er jeg fremme ved skranken og begynner å se frem til den obligatoriske kaffen på Lagkagehuset. Jeg legger frem billett og pass, og får svar fra en dame med kraftig asiatisk aksent ”Do ikke ha retur?” nei, det har jeg ikke.. ”men do ha visom?” neei, det har jeg ikke. Det skal jeg få på flyplassen i Beirut. ”Ingen retur, ingen visom!!” Ehm, ok.. (Shit, shit, shit) Hun ser dumt på meg og spør ”Skal do væe der for alltid? Aldri komme tilbake??” Jo, men.. ”Do ha jo ingen reetuuur!!” Damen begynner å ta noen telefoner, og snakker med noen kollegaer. Beskjeden er klar: Jeg må ha retur innen to måneder. Hun peker ut noen PC’er i andre enden av lokale, og ber meg vennligst tre ut av køen.

Jeg trekker kortet og prøver å logge meg på den ene dataen med Windows fra steinalderen og ISDN tilkobling. Kun halvparten av tastaturet virker, og panikkangsten begynner for alvor å ta knekken på siste rest av tålmodighet. Jeg har mest lyst til å slenge hele tastaturet i veggen og skrike. Så, hva gjør man når alt raser, verden er i mot en og tårene virkelig begynner å gjøre det vanskelig å se? Jo, man ringer Pappa. Han tar telefonen og jeg klarer å stotre frem ordene: må ha.. retur.. ikke visum.. miste flyet.. en time.. God som han er får han roet meg ned og kjøpt en billett. Jeg styrter bort til billett kontoret og prøver å forklare situasjonen uten å være for hysterisk. Damen kan se billetten i systemet hennes, men den er ikke utstedt. For at hun skal klare det, vil det koste 6000 kr, da billetten er betalt med norske kroner. Klokken går i takt med at svetten, tårene og snuen renner. 35 min til avgang. Jeg i telefon med pappa, hun i telefon med billettkontoret i Tyskland. Hun går med på å skrive ut en kopi på den ikke-gyldige billetten. Jeg løper mot innsjekk, kopien er godkjent og jeg kjemper meg fram mot sikkerhetskontrollen. Stiller meg i feil kø. Aldri gå bak en barnefamilie, uansett hvor tilsynelatende kortere den køen er i forhold til de andre. Mascaraen ligger på kinnene og snuen på haken. Dette ser ikke ut til å ense sikkerhetsvaktene en smule. Hysteriske jenter på tur er tydeligvis noe de er vant til. Kursen går mot gate C26, der folk står i kø for å komme om bord på flyet. Fjo, det gikk. Jeg dumper ned i setet mitt på første rekke, og håper i mitt stille sinn at de har gjort en feil og plassert meg på Business class. Den gang ei. Safety rutinen blir vist på skjermen, og det er intet mindre enn noe som skal forestille en musikkvideo. Dansene flyvertinner forteller meg om nødutgangene, en går ned i spagaten for å demonstrere de gule linjene som markere midtgangen, og tilslutt blir redningsvesten illustrert av en halvfeminin mann som danser robotdans. Velkommen til Tyrkia.

Ting går på skinner i Istanbul, og jeg får kjøpt meg en etterlengtet flaske vann, og litt mat. Vel fremme i Beirut med bagasjen i hånden finner jeg nærmeste minibank for å ta ut litt penger til taxi. ”Transaction cancelled”. Åh nei. To sekunder senere tikker det inn en sms fra Sr-bank: Ditt kort er blitt forsøkt brukt i Libanon. Du har en regionssperre for Asia. Heldigvis er det bare en kort telefon til sr-bank, så er det hele i orden. Jeg ELSKER når ting virker. Jeg finner en taxi, eller rettere sagt, taxien finner meg. Vi blir enige om en pris på 25 dollar som bare er 5 over de 20 Aja hadde sagt det burde koste. Vel fremme ved apoteket jeg har fått beskjed om å kjøre til, skal jeg betale. Jeg har bare en 50 dollar seddel, og han kan selvfølgelig ikke veksle. Han går inn på apoteket og kommer tilbake med veksel i libanesiske pund, og gir meg 25 000. Jeg har en fornemmelse av at det er noe som ikke stemmer, og prøver å formidle min skepsis, men har ikke styr nok på den libanesiske valutaen til å krangle. Han svarer med å spørre om han ikke kan få litt tips. Jeg svarer nei, og det tar ikke lang tid før Aja og Morten kan fortelle meg at jeg har blitt lurt for godt over 10 dollar. Jaja, så vet jeg det til neste gang.

Nå er det den tredje dagen min i Beirut, og jeg har sovet den første natten der jeg skal bo de neste månedene. Det hele er litt på halv tolv. Utleieren min har akkurat flyttet inn selv, så alt mangler. Eller, jeg har en seng, han har en madrass og et bittelite Redbull kjøleskap. Resten skal visst komme i nærmeste fremtid. Leiligheten ligger i 6.etage. Fin utsikt, litt mange trapper.

Jeg begynner sakte, men sikkert å falle på plass. Man lærer sånne ting som at strømmen forsvinner 3 timer til dagen på varierende tidspunkter, varmtvannet skal man huske å skru på 15-20 minutter før man har tenkt seg en dusj, og at man kan få falafel til 12 kroner rett rundt hjørnet.

Utenom gnagsår og tre myggstikk er formen og tilværelsen fin :)

Skrevet av beirut 15:19 Arkivert i Libanon Kommentarer (3)

(Innlegg 11 - 11 av 11) « Side 1 2 [3]