Reiseblogg fra Travellerspoint

Alt vel her

I god behold i Beirut.

Ville bare si, til de som har lest nyhetene i dag, at alt er fint med meg og mine. Oppdaterer mer i morgen.

God helg!

Skrevet av beirut 09:15 Kommentarer (1)

En måned i byen

Det blir bare bedre og bedre

overcast 28 °C

Så kommer det endelig et nytt blogginnlegg langt om lenge. Nå har jeg flyttet! Inn i et blått rom, med møbler. Det var fantastisk å få et klesskap. Jeg trives veldig godt, og er helt sikker på at dette var en god beslutning. I dag har jeg også endelig funnet en som vil flytte inn i den gamle leiligheten. Det viste seg å være vanskeligere enn først antatt. Tror jeg sendte ca. 100 mailer, hadde omtrent 15 avtaler om å vise leiligheten hvor 1/3 del ikke dukket opp. Og ingen hørte jeg noe mer fra. Men i dag, var det en som ringte og sa han ville ha rommet. Så nå er nøkkelen avlevert, og det er ute av verden :)

Forrige uke hadde Aja en venninne på besøk fra København, så onsdag reiste jeg og henne på tur til et vinsted oppe i fjellene. Aja kunne ikke være med, for hun skulle jobbe. Der oppe fikk vi se en film om stedet, smake på forskjellige viner og omvisning i grottene under huset der de lagret vinen. Alt helt gratis. Etterpå reiste vi videre til nærmeste by for å spise lunsj ved en elv. Om kvelden var jeg og hele gjengen fra Aja og Morten sin leilighet på quiz night. Vi kom ca midt på plasseringslisten, og var egentlig godt fornøyde med og ikke komme på siste plass.

Fredag var vi og så på utendørskino og så forskjellige kortfilmer om den arabiske våren. Det var i forbindelse med en konferanse som ble holdt her i Beirut om internett, kultur og aktivisme. Meg og Morten deltok på konferansen lørdag, og fikk høre om hvordan forskjellig aktivister har brukt internett på ulike måter for å fronte sitt budskap. Veldig spennende. Jeg måtte dessverre gå tidlig, da jeg skulle vise frem leiligheten til noen og flytte selv.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har begynt på magedans. Oh yes, du leste riktig. Meg og Aja. Aja så ut som hun aldri hadde gjort annet allerede etter 5 minutter, mens jeg er helt klart den dårligste i klassen. Til mitt forsvar er det mange av dem som har gått der i ett år. Vår mannlige instruktør er veldig søt, og sier jeg nok skal bli bedre etter en måneds tid (vet ikke helt om jeg tror på det). En av de andre damene kom med følgende trøstende ord: Det er sikkert vanskeligere for deg, de danser jo ikke sånn der du kommer fra. Neste gang skal vi få sånn risle-rasle beltet. Det skal nok gjøre susen tenker jeg..

I forgår satt vi ute på terrassen og så på lyn og torden. Det er helt sinnsykt her nede. Tror nesten ikke jeg har sett lignende. Det er visst veldig vanlig her om vinteren, men det pleier ikke å begynne så tidlig.

Jeg har lagt ut litt bilder fra vin stedet, utendørskino, og grilling på terrassen i mitt nye hjem med mine nye roommates søndag. Nå må jeg i seng for å være klar til en ny omgang engelskundervisning i morgen. Vi har begynt å undervise noen fnisete jenter på15-23 år. De er mest intressert i å snakke om om vi har kjærester, og om vi er gift, og hvorfor er man ikke gift hvis man har en kjæreste? Hun ene på 17 er forlovet allerede, og hun på 23 har vært gift i 4 år. De er veldig søte. I morgen skal vi snakke om tall og nummer.

Snakkes!

Skrevet av beirut 13:04 Arkivert i Libanon Kommentarer (2)

På flyttefot..

Skifter stue i Beirut

semi-overcast 30 °C

I dag regnet det, eller regnet og regnet, det falt noen dråper, for første gang siden jeg kom til byen. Er vel høsten som melder sin ankomst. Det var egentlig litt deilig. De siste dagene har det vært skikkelige lummert og klamt i luften, så man har nærmest blitt gjennomvåt av svette bare av å stå rett opp og ned. I oktober skal visst temperaturen variere mellom 21 og 27 grader, passer meg ypperlig.

Som tittelen avslører skal jeg flytte inn i ny leilighet. Det gikk opp for meg, at hvis jeg skal få mest mulig ut av oppholdet mitt her i Beirut, er jeg nødt til å få meg flere venner. Når datamaskinen er på topp 5 listen over ”personer” jeg tilbringer mest tid sammen med, er det på tide å få økt den sosiale stimulansen en smule. Så nå flytter jeg inn i en kjempe leilighet der jeg skal bo sammen med 6 andre. De viste seg at hun som flytter ut, kjenner Maj (fra Ajial), så tror det hjalp litt på at jeg fikk den. Vi er visst 3 skandinavere (hvis finner teller med der) og 4 amerikanere, så selskapssyken min skal nok bli tilfredsstilt. 6.oktober flytter jeg inn i leiligheten i 10. etasje (med heis denne gang og kjempe terrasse med havutsikt), kun 10 minutter fra der jeg bor nå. Bor altså fortsatt tett på Aja og Morten og dem, så det er kjekt. Herligheten blir en del dyrere, men etter noen diskusjoner med meg selv har jeg funnet ut at jeg tror det er verdt det. Nå er jakten i gang for å finne en ny til å ta over dette rommet.

På torsdag var vi på tur til en liten fjellandsby. Aja og Maj skulle ha møter med noen partnerorganisasjoner, pluss møte en frivillig de har plassert der oppe. Jeg hang meg på for turen sin del, og det gjorde også den finske jenta, Suvi, jeg skal bo med (som også kjenner Maj fra før, liten verden). Vi brukte dagen på å være turister og bli bedre kjent. Veldig hyggelig, etter den dagen gleder jeg meg bare enda mer til å flytte inn. Vi var og så noen romerske ruiner, og valset litt rundt i byen. Den var ikke særlig stor, så det tok ikke lang tid å se det hele. Har lagt ut litt bilder :) På vei hjem måtte vi også stoppe innom enda en liten by, fordi Aja og Maj skulle i enda et møte. Jeg og Suvi gikk for å kjøpe is et sted hun var blitt anbefalt. Vi satt utenfor kafeen og spiste isen vår, da eieren, en eldre herremann, kom ut og inviterte oss på kaffe og småkaker. Han hadde studert i Frankrike i sin tid, og ville nok praktisere engelsken sin litt. Han fortalte at han var advokat, og før hadde han hatt 158 hester, men nå hadde han bare 4. Da vi skulle gå, fikk vi med oss en flaske vann, og vi måtte bare komme tilbake, så ville han invitere oss på lunsj hjemme hos seg. Det spørs nok, men gjestfriheten er det ikke noe å si på gitt.

Akkurat nå er det en (mini) dansk filmfestival her i Beirut. Det er en kino, i samarbeid med den danske ambassaden, som viser en ny dansk film hver dag i fem dager. Fredag var vi og så ”Præsidenten” som er en dokumentar som handler om EU og den første europeiske presidenten som ble valgt mot sin vilje. Jeg fikk bekreftet min mistanke, om at det ikke riktig er noe system i kino salen av Muhammed, folk setter seg bare et sted det er ledig. Etterpå gikk vi for å ta en øl i samme området som kinoen lå. Der var det utrolig hyggelig. Mange av de gamle bygningene har fått stå her, så bydelene hadde en helt annen sjarm enn resten av Beirut.

I dag har jeg hatt min første engelsktime. Var litt nervøs, jeg har jo aldri undervist før. Jeg var på stedet en time før og vel så det, da jeg var heldigere med transporten denne gang. Takket være et godt tips fra Muhammed, Aja og Mortens roommate, kan jeg komme meg ned til Burghliyeh på 50 minutter, i stedet for godt over 2 timer som sist (hjemturen tar dog fortsatt 2 humpete timer). Jeg satte meg utenfor senteret for å vente. Det tok ikke lang tid før noen av ungene kom bort. Jeg tror de sa noe om å hente Dalia, som er leder for senteret, på arabisk, og jeg prøvde å formidle at det ikke var nødvendig for jeg var kommet veldig tidlig, klokken var bare 9 og vi skulle ikke begynne før 10. Etter mye gestikulering og tegnspråk fulgte jeg med den ene gutten. Og det viste seg at han ville ta meg med hjem. På terrassen ble jeg tatt i mot av far, mor, fars søster, guttens brødre og naboen. Jeg blir tilbudt en stol og kaffe eller te. Nei takk er ikke et godkjent svar. Jeg småprater litt med faren i huset som kan litt engelsk, og smiler til damene i huset når de snakker til meg på arabisk. Jeg blir også tilbudt frokost, men det hadde jeg spist før jeg kom. Da klokken nærmer seg ti, kommer Dalia forbi, og når vi skal gå får jeg beskjed om at dette er mitt hus i Burghliyeh og er alltid velkommen. Folk er så søte. Selve undervisningen gikk litt så som så. Jeg hadde planlagt en lek med alfabetet, men da det viste seg at de var bedre enn jeg først trodde, var leken over på et blunk. Så ville jeg ha dem til å tegne forskjellige ting, så vi kunne leke en huske lek. Det var også fort overstått, så den siste tiden måtte jeg improvisere noen leker. Det blir nok lettere å planlegge til neste gang, da jeg nå har en bedre fornemmelse av hvor gode de er.

Det var det jeg hadde å melde. Håper alt er fint og flott med dere hjemme :)

Skrevet av beirut 06:40 Arkivert i Libanon Kommentarer (1)

Vi har fått kjøleskap

en av de nevneverdige tingene som har skjedd denne uken

sunny 28 °C

Nå sitter jeg på en hyggelig fortauskafé i Hamra, og skal prøve å planlegge litt aktiviteter til når jeg skal ned til ungdomssenteret i Bourghliyeh på tirsdag. Prøver for harde livet å gå i barndommen for å huske hvilke leker vi lekte, og hva som var morsomt å gjøre. Det er skremmende hvor mye som har gått i glemmeboken. Det er noen ting som dukker opp etter hvert, men jeg sliter litt med å huske regler, og hvordan var det nå presis det foregikk igjen? Jammen godt vi har Google, så andre kan hjelpe meg med å huske.

Vi har fått kjøleskap. Endelig kunne jeg kjøpe den etterlengtete dunken med yoghurt, etter at havregrynet, mandlene og rosinene har ligget klar i skuffen i en uke. Det er 5 cm for høyt til at det kan stå der det egentlig skal stå, så midlertidig plassering er stuen. Eller det som skal bli stuen. Vi har fortsatt ikke fått gass, så den helt store matlagingen lar vente på seg, men kjøleskapet så visst et steg i riktig retning.

I går gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg gikk alene på kino for første gang i mitt liv. Jeg hadde funnet ut hvor kinoen lå (bare 5 min gåavstand fra hvor jeg bor), hvilken film jeg skulle se og hvilket klokkeslett den gikk. Hadde til og med kjøpt litt sjokolade for anledningen. Allikevel var jeg litt i tvil. Kino, helt alene? Eller bare bli hjemme å se en serie jeg hadde liggende på dataen? Tjue minutter før filmen skulle begynne, så jeg en kakkelakk krype over baderomsgulvet, og beslutningen ble tatt. Det var bare å komme seg ut, og håpe at når jeg var hjemme igjen, så var alt glemt om den ekstra leieboeren. I billettluken spør jeg om det er noen ledige billetter til ”The perks of being a wallflower” kl.20:00. ”Just one ticket?” Jada, bare en billett. Han spør hvor jeg vil sitte, og etter skjermen han har foran seg å dømme, kan jeg velge fritt i hele salen. Jeg heiser på skuldrene, ”In the middle?” Ja, midten er fint. Jeg betaler de 10 000 LL det koster (ca. 40 kr! Opptur.), og går på toalettet. Ikke så mye fordi jeg må tisse, men mest for å slå i hel litt tid før filmen begynner. I salen er det 4 stykker, to tenåringsjenter og to som er alene som meg. Hun ene er en jente på min alder, og han andre er en eldre mann, som sukker, tramper og klør seg kraftig i hodet hele filmen igjennom. Jeg skjønner ikke helt setesystemet, og går litt opp og ned i salen før det slår meg at jeg kan jo bare sette meg hvor som helst, det er jo tusen ledige seter. Filmen går i gang så godt som presis, uten noe kinoreklame. Nok en positiv overraskelse, ettersom det meste som skjer her følger ”Libanese time”, som vil si hvert fall ti minutter for sent.

Nå har det også vært demonstrasjoner mot filmen og Muhammed-tegningene fra Frankrike i downtown Beirut. Enkelte vestlige skoler, institusjoner og bibliotek holdt stengt fredag da den planlagte demonstrasjonen skulle være. Vi var på besøk hos et kvinnesenter i den største flyktningleieren i Beirut den dagen, og fikk beskjed av damen vi var i møte med at vi kanskje burde gå før fredagsbønnen var ferdig, så vi ikke skulle gå forbi moskeen mens alle strømmet ut. Ellers merket vi lite til det, utenom at trafikken var helt håpløs på grunn av at politiet hadde stengt en del veier inn til byen i forkant av demonstrasjonen. Vi skulle ut til en park, for å se et teaterstykke, og taxituren ut var en tålmodighetsprøve med en usedvanlig hissig sjåfør. Det så ut til vi skulle bli en time forsinket, delvis på grunn av trafikken og delvis fordi vi var litt sene med å komme oss av gårde, og vi krysset fingrene for at de fulgte ”Libanese time”. Og det gjorde de. Vi kom 5 minutter før det startet. Stykket viste seg å være et stille teater, med kun døve skuespillere, noe som egentlig passet fint da jeg jo ikke forstår så mye mer en et ord arabisk. De var flinke, men forestillingen kunne nok med fordel vart et kvarter mindre. Parken vi var i har kun åpent 3 uker om året, fordi kommunen er redd folk skal ødelegge den.. Det er virkelig synd, for det var en nydelig park. Selv om den er omringet av stor veier, var det som å tre inn i en ny verden i det man gikk inn. Det var litt som all trafikkstøyen ble lukket ute, og luften var en helt annen. Det er heldigvis flere organisasjoner som har engasjert seg i å få parken åpnet for offentligheten hele året rundt.

Jeg har etter hvert fått besøkt litt forskjellige flyktningleirer og landsbyer, og det er vanskelig å la være med å bli engasjert i palestinernes sak. Vi har møtt flere personer som bruker stort sett alle sine våkne timer på å gjøre livet bedre for palestinske barn og unge, og pågangsmotet og engasjementet deres er imponerende. Leirene ser litt ut som man forestiller seg, trange gater med lite muligheter for solen til å trenge igjennom, ledninger over alt og mye folk. I den største leiren i Beirut, som vi besøkte fredag, har de kun strøm 3 timer til dagen. Her i Libanon har de så godt som ingen rettigheter, og kan for eksempel ikke eie noe som helst. En av guttene vi var sammen med sist helg i Saida er kanskje det man vil karakterisere som middelklasse palestiner. Han fortalte hvordan huset og bilen deres måtte stå i libanesiske venners navn, da de ikke selv må eie noe. Nå i sommer hadde han planlagt en tur til Bulgaria for seg selv og et par av sine libanesiske venner, men kunne i siste øyeblikk ikke reise for han fikk ikke visum. Begge hans libanesiske venner kunne ta av sted. Han er utdannet maskiningeniør, men får ikke jobb for arbeidsgiverne ansetter heller en libaneser, da arbeidstillatelse ikke er en selvfølge. Man må ha en jobb for å få arbeidstillatelse, men de fleste vil ikke ansette en uten arbeidstillatelse. Samtidig kan han ikke reise utenlands for å arbeide, da det er vanskelig å få visum. Mulighetene er altså begrenset. Ajial, som jeg arbeider for, jobber blant annet for bedre politisk bevissthet og engasjement hos unge, så de selv kan jobbe for å bedre mulighetene sine.

Det var det jeg hadde for denne gang. Over og ut.

Skrevet av beirut 06:07 Arkivert i Libanon Kommentarer (1)

Første uke i Beirut

sunny 29 °C

Så har jeg vært her en uke. Et av ukens høydepunkter var da vi var en liten tur på stranden i går, og badet i sjøen. Sinnsykt deilig! Her hjemme er ting er fortsatt litt på halv tolv. Kjøleskapet glimter med sitt fravær, og møbler generelt er fortsatt en mangelvare. Jeg har fått et lite bord, og en stol, så jeg klarer meg fint. Den seneste utviklingen er at han har malt det andre soverommet knall rosa. Tror hans kone, som flytter inn om en måneds tid, har hatt en finger med i spillet der. To av veggene i stuen er limegrønne, så det skal bli spennende å se hvordan det blir når alt kommer på plass..

På lørdag var vi på tur til en by som heter Saida litt lenger sør i Libanon. Hun ene som Aja og Morten bor med, hadde akkurat kjøpt seg ny bil, og vi skulle ta den med på jomfruturen. I Saida skulle vi møte en tysk jente som Aja kjenner fra Arabisk kurset, og hun hadde tatt med seg to tyskere til og en fransk jente. Siste del av crewet var 4 lokale gutter som Aja har blitt kjent med her nede, og de skulle vise oss rundt. Alt i alt var vi 12 stykker. Vi må ha sett ut som en klasse på studietur. Mens vi ventet på at troppene skulle samles, gikk jeg og to av de andre jentene for å se på et gammelt slott. Noen av de andre hadde vært inne og sett det tidligere, og enkelte synes ikke gammel stein på stein var særlig spennende. Da vi kom tilbake og alle var på plass satte vi kursen mot gamle byen. Første stopp var en mann som solgte en slags juice på gaten. Dette var visst en av Saidas spesialiteter. Et glass kostet en slikk og ingenting, og guidene våre insiterer på at vi alle sammen måtte smake det som så ut som en brun, seig masse med isbiter. Skeptiske tok vi en slurk og håret reiste seg på ryggen av hvor søtt det var. Det smakte litt av såpe. Ironisk nok var neste stoppested en gammel såpefabrikk. Der kunne man få kjøpt såpe laget på gamle-måten, som skulle være ”Cheap and good for the skin”. Etter en grundig introduksjon i hvordan man lagde såpe for mange tusen (tror jeg) år siden, gikk turen videre til et hus bygget på 1700-tallet. De har restituerte og innrettet det etter hvordan det så ut den gang. På veien bort skulle vi smake på enda en lokal spesialitet. En slags søt kake, med smeltet ost inni, pakket inn i et brød. Håret reiste seg nok en gang, men for ikke å skuffe våre engasjerte guider, som nok forsto tidlig i at saften ikke var en hit, spiste jeg (ca) halve, og lurte resten vekk i en søppelbøtte. Neste attraksjon var en statue av jomfru Maria på toppen av et tårn, litt oppe i fjellet. Her er det også en kirke, for her skal Maria ha vært mens hun ventet på å få Jesus. Vi var oppe i tårnet, og utsikten var fantastisk. Fra toppen kunne vi blant annet se ned på en stor flyktningleir. Før sto Mariastatuen vent slik at hun så ned på leiren, men så var det noen som syns at det var synd at hun skulle stå og kikke ned på elendigheten, så de vente statuen så hun ser nå ut mot havet…

Siste stopp for turen var en liten landsby oppe i fjellene. Der spiste vi tradisjonell libanesisk mat, som består av mange små retter og de der runde, flate brødene fungerer som bestikk. God mat, og helt nydelig utsikt.

Etter hvert begynner også dagliglivet å komme i gang, og timeplanen begynner og fylles opp. Hver fredag skal jeg og Morten undervise i engelsk på et ungdomssenter. Her skal jeg også være en ekstra dag i uken fast for å ha aktiviteter sammen med barna. Ellers skal jeg også ha noen faste timer på noen andre sentre, og kanskje en dag inne på kontoret for å hjelpe til med hjemmesiden til Ajial og få et lite bibliotek opp å gå.

Heldigvis har vi merket lite til opprørene som har oppstått på grunn av den der filmen her i Beirut. Jeg leste i avisen i går at det hadde vært noen demonstrasjoner sør i byen, men de hadde gått fredelig for seg. Jeg føler meg trygg, og vil ikke si at stemningen i byen har endret seg, men jeg skal ærlig innrømme at jeg skvatt litt da jeg satt alene hjemme, og hørte fyrverkeri i bakgrunnen (noe som egentlig ikke er en sjelden lyd, da det ofte blir brukt i feiringer her), samtidig som jeg leste om opprørene rundt omkring i Midtøsten. Det ble en forferdelig lang setning ser jeg.

Jeg legger ut litt bilder fra turen til Saida, og et par fra Beirut. Jeg savner dere hjemme og håper alle har det bra :)

Skrevet av beirut 07:34 Arkivert i Libanon Kommentarer (2)

(Innlegg 6 - 10 av 11) « Side 1 [2] 3 »